Barns selvpresentasjoner som barneperspektiv.

I dette paperet er det barnet som er i fokus. Det er mange yrkesgrupper som forholder seg til barn, helsesøstere, lærere, sosialarbeidere og forskere kan nevenes som eksempler. Det er i samfunn og forskning bred enighet om at barn skal tas på alvor, at en skal lytte til barns stemmer og søke barneperspektiver i saker som angår barn. Å søke barneperspektiver og å lytte til barns stemmer ligger i lovverk og som allmenne oppfatninger i vårt samfunn. Det å gripe barnas røst er fokusert både i politikken og i forskningen. Å gi barn medbestemmelse og å høre barn er et krevende prosjekt. Selv når barn gis medbestemmelse, når det gis anledning til å uttale seg, er det som oftest den voksne som bestemmer grensene for hvordan dette skal skje. Faktisk om det i det hele tatt skal skje. I all sosial samhandling presenterer vi oss for hverandre. Barn presenteres og presenterer seg som aktører i eget liv og som selvstendige individer. I dette paperet bruker jeg barns selvpresentasjoner som et barneperspektiv. Møter mellom barn og voksne kan sees på som seremonier hvor barn og voksne presenterer seg for hverandre. I dette paperet forsøker jeg å greie ut hvordan kan en forstå barnet når en ser på barnets selvpresentasjoner som et barneperspektiv? For å avgrense det hele legges fokuset på selvpresentasjonene og jeg bruker et utdrag fra et intervju med Susanne på 11 år som illustrasjon. Jeg praktiserer en form for metodologisk situasjonisme, eller en form for situasjonsetnografi om en vil. Jeg er særlig inspirert av Goffman hvor jeg betrakter intervjusituasjoner med barn som seremonier hvor barna viser seg fram for intervjueren. For å forstå selvpresentasjoner bruker jeg, ”ramme”, og ”definisjon av situasjonen” som sentrale analysekategorier (eller verktøy).