Profesjonell autonomi eller byraakratisk styring? Om handlingsfrihet og skjoennsutoevelse i forvaltningen av velferd.

Sosialarbeidere og saksbehandlere er to sentrale yrkeskategorier i forvaltningen av trygd- og sosiale ytelser. Som velferdsarbeidere i foerstelinjen har de forvaltningsansvar og beslutningsmyndighet, og skal ivareta klienters rettigheter og behov for oekonomisk hjelp. Jeg vil i dette paperet undersoeke betydningen av profesjonstilhørighet og byraakratisk styring for yrkesgruppens handlingsfrihet og for muligheten til å utøve faglig skjønn. Ut fra et profesjonsteoretisk perspektiv har autonomi vært et avgjørende trekk ved profesjonell yrkesutoevelse, dvs. at de profesjonelle er tildelt myndighet til å foreta beslutninger basert på et faglig skjoenn. Som følge av oekende kritikk mot byraakrati og profesjonell skjoennsutoevelse er det etter hvert blitt et maal å redusere de profesjonelles maktgrunnlag og autonomi. Innføring av nye styringsformer (managerial kontroll) og strammere rammebetingelser har gitt velferdsarbeiderne mindre handlingsfrihet i form av detaljstyring og standardisering. I følge teorien har det foregått en ideologisk proletarisering ved at de profesjonelle er fratatt kontroll over mål og resultater, mens de har beholdt kontroll over kunnskapen og den tekniske utfoerelsen av arbeidet. Et sentralt spoersmål i paperet er hvordan de to yrkeskategoriene oppfatter sine muligheter for kontroll over arbeidsprosessen og til å utøve skjønn. De empiriske data som presenteres i paperet er hentet fra en kvantitativ survey blant sosialarbeidere og saksbehandlere (n=1146) ansatt i den lokale velferdsforvaltningen, i et utvalg av norske kommuner. Undersøkelsen viser at sosialarbeidere og saksbehandlere opplever stor grad av autonomi i arbeidet. Selv om handlingsmulighetene er begrenset av resultatstyring og ytre rammer har de stor frihet til å bestemme hvordan arbeidet og oppgavene skal utføres. Velferdsarbeiderne mener at de over tid har fått stoerre avgjørelsesmyndighet, og at muligheten for å utoeve selvstendig skjønn i sosial- og trygdeforvaltningen er blitt stoerre de siste aarene.